Vakre Asia

Lufthansas kjempefly med over 500 passasjerer...

Tre ganger har jeg klart å komme meg til sørøst Asia. Det er langt. Det er å sitte i fly i 12 timer. Det er å komme frem døgnvill, fra kald vinter til drivhusvarme og høy luftfuktighet. Snuble ut av flyet, tung i øyelokkene etter søvnløse timer i over 10 000 meters høyde, vakle inn på ankomst, hvor hele ankomstområdet er dekorert med svære tropiske trær og blomster. Skjønnheten åpner nye rom i hjertet....Og varmen, varmen som vi har lengtet etter, er HER. Vi er der den er!!

Mennesker fra hele verden vrimler, - du hører et klakkende sus av høyhælte sko  over marmorgulvene, stemmesurr fra all verdens språk,  køer av reisende, alt fra menn med stresskoffert i driv over gulvet med dressjakken åpen, til familier med mange barn og tunge vesker og kofferter. 

Turister...bleke og trøtte fra Thai air, Lufthansa eller KLM, eller andre vestlige selskaper som har langflighter.

Bagasjebåndene strekker seg lenger enn øyet rekker, Gardermoen blir et fjernt minne om noe smått og lokalt. Pass- og visumkontroll tar tid, køen strekker seg som en buktende orm innover blant de frodige blomsterdekorerte områdene. 

Men vi har god tid. Vi er fremme! Vi skal være her i 2-3 uker...sjelen skal tine og smelte i dette fantastiske klimaet, hjertet skal åpne seg mot skjønnheten  i dette landet på andre siden av kloden, dette sammensatte landet som har så uendelig mye å by en turist fra nord. 

Bangkoks hete slo voldsomt mot oss,  og en kakofoni av lyder, dufter, stank og støy møtte oss etter den lange reisen. En by til å bli både fascinert og frastøtt av. Mektige skyskrapere i betong og glass med glitrende fasader i finanadistriktene, og falleferdige skitne skur med søppel som fløt og halvnakne unger uten sko. Handel foregikk på hvert hjørne og på hvert eneste frimerke av fortau, gatehjørner og smug. En verden så fjern fra vår som det går an å komme.

Handel og vandel..

Butikken på fortauet

Sulten og fattig?

Butikken på sykkelen

The River...og Millenium Hilton hotell

Etter et opphold i Bangkok, humpet vi videre østover på en lokal buss til Tratprovinsen.  5 stive timer med brennende sol inn bussvinduet. Trat, - komplett ukjent sted, langt utenfor allfarvei, helt øsst mot grensen til Kambodsja. Videre med "taxi"...som viser seg å være en liten åpen lastebil med tak over lasteplanet, og harde trebenker på langs.  Det er så mange passasjerplasser som det går an å klemme sammen på lasteplanet. Koffertene lander på skjeive oppå taket, forhåpentligvis innenfor rammen av en liten lav takgrind!! Blir den liggende, er det intet mindre enn et under. Den stappfulle lille lastebil-taxien legger seg på hjul på humpete vei uten verken gatelys eller autovern, og fremfor alt, uten fartsgrener eller bevissthet om denslags vestlige påfunn.

I nattemørket når vi fergekaia på fastlandet. Og en gammel diselstinkende ferge tar oss over sundet, ca 1 times tur. På andre siden blir vi lastet om på en annen tilsvarende taxi, og kjørt i like stor fart sørover på tropeøya Koh Chang. Min bekymring for om koffertene har falt av i en sving, kan jeg glemme. De er der. Disse gutta kan sine ting.

Lagunen vår i Bang Bao, Koh Chang

Eksotisk idyll

Vi ender på et lite sted helt sør på øya, - Bang Bao. Idyll, små  turkise tømmerhytter på påler i sjøen som glitrer i måneskinnet. En vakker konsert av tropiske fugler og antagelig innsekter som fløyter og kvitrer, en varm vind stryker over reiseslitne turister fra vinter-Norge. Vinteren i sjela la vi igjen da vi forlot Lufthansas svære fly i Bangkok.

Dagslyset gir oss dette! Og mere til. Dovne dager i skyggen under palmene, med bok, gode søte drinker, svømming i glitrende turkis vann som holder 28 grader, turer i jungelen (med guide) deilige måltider. Den vidunderlige thai-maten. Friske råvarer og crispy grønnsaker av alle slag. Et langsomt liv. Et altomsluttende paradis i dager som står stille. Havet stiger og synker, vi kan stupe fra døren om morgenen, om kvelden er vannet borte...og 2-3 meter under hytta er det sand!

Jungelen sto tett bak det lille stedet

Lyset i lagunen skiftet hele tiden, gled over i gull, rødt, blått og turkis. Et perfekt sted for kontemplativ ro.

Underveis..

Stamresturanten Buddha Wiew. Solnedgangen over bukten herfra forlater meg aldri

Bang Baos sjarm er åpenbar

Flere hytter i vannkanten

Vi ruslet dovne små turer i området. Til en nabostrand, en liten "hyttegrend" med enkle pålehus, vi tok en liten lokal båt til naboøya og var der hele dagen. Det var ingen vei dit. Stedet var stort sett okkupert av unge backpackere, - og så kom vi, to litt "voksne" hippier på søk tilbake til andre tider og andre steder, men uten behov for å komme noe som helst annet sted enn akkurat der vi var. Leve intenst i nuet er såre enkelt i sånne omgivelser hvor alt vi trengte var litt mat og drikke, et håndkle å ligge på, en bok å lese i og badedrakten vi gikk og sto i. Det var ingen internettforbindelse der. Hva skulle vi vel med det....

Tur til nabolandsbyen, Bang Bao

Lagunen i gull

Nytt liv i sanden

Middagen er sikret

"Slanger" i trærne...men de beveger seg ikke!

Vakker skapning i jungelen

I lagunen lå et hus helt for seg selv.

Ja da...vi gjorde det! Red på elefant. Det er herlige dyr

Dypt i en grotte fant vi et tempel

Gull i sanden

"Jungle cat"...vår guide i regnskogen

Solen synker i havet vest for Koh Chang

Inne i det digre treet...her var plass til to!

Bade med elefanter..

Blomster flyter

Hvis man ville ha kveldsmassasje...

Vi forlot Koh Chang etter 6-7 dager. Et paradis jeg var så heldig å komme tilbake til 4 år etter.
Vi dro tilbake til Bangkok med minibuss, - stappfull, dårlig klimaanlegg, full fart på store motorveier.... og ble satt av midt i gigantbyen uten å ha anelse om hvor vi var. Vi skulle ta buss videre til Hua Hin på andre siden av Thailandbukta. Det skulle bli en minnerik tur.

Vi reiste vestover og sørover, innom Bangkok og videre til Hua Hin.

Det ble et besøk i Grand Palace. Det store gamle tempelområdet sentralt i Bngkok  spraket i alle farger, fra gullbelagte pagoder til rødt, grønt, blått, sort.. hvit og grå marmor, og mytiske figurer i alle farger og fasonger. Om vi kunne begripe denne staselige gamle kulturskatten.... Man kan lese i turistbrosjyrer og Lonely Planet, men over det hele svever mystikken, sammen med et uendelig antall figurer fra en annen virkelighet...De stirrer på oss fra alle kanter, med 4,6 eller 8 armer, gjennomborende blikk, underlig bekledning, gull og glitterdekor. De står i en fastfrosset positur og "vokter" millioner av mennesker som har myldret ut og inne mellom templer og hus i hundrevis av år.

De vokter inngangen til det aller hellgiste, de aller største og mest betydningsfulle templer og religiøse skatter.  Vi får lov å komme, kledd som vi er, ingen krav om tildekking av hår, skuldre eller nakne knær. Så befriende!

Spøkefull ungdom i Grand Palace

Lokale gjøglere

Kveldstrafikk

Kjøkkenet på fortauet..

Sliten fyr...

Moderne unge munker, med iphone. I Grand Palace.

Gatefeiere  overalt, uten at det blir fritt for søppel noen gang

The River igjen..

Etter endelig å ha funnet busstasjonen som skulle ta oss med 1 klasse buss de 4 timene til Hua Hin, landet vi lykkelig på hvert vårt bussete. Vi hadde  kjøpt billetter og blitt henvist til riktig pir. Jeg stusset nok litt over standarden på 1 klasse i dette landet, nedsittede seter, rustne dører og manglende aircond. Men bussen startet omtrent til tiden og avsted bar det. Vel ute på veien så vi imidlertid bussen vår....den kom kjørende elegant forbi oss, en stor, vestlig utseende hvit og vakker turistbuss! Den skulle til Hua Hin, uten oss!! 

Den bussturen er i ettertid eksotisk. Med stopp på hvert hjørne, ved hvert marked, diselstinkende og kokvarm, og med masse passasjerer. Vi var de eneste vestlige turistene der. Folk myldret ut og inn med kasser, poser med grønnsaker, pakker, ryggsekker... unger og gamle. 
Jo da, vi hadde havnet på lokalbussen til Hua Hin, en tur på over 20 mil. Hver gang bussen giret ned for å stoppe, smalt det i motoren og luktet kraftig av brente materialer.

Nok en gang var det grunn til å lure på om vi ville komme frem hele...
Men det gjorde vi. Vi var enige om at turen, som var ganske grusom, i ettertid ville være eksotisk og karakteriserbar som "back-packer-reise". Og ryggsekker...ja da, det hadde vi.

Fargerike lokale busser, - som vi trodde var turistbussene....

Hua Hin i solnedgangstimen