Vinterlys i mørketid

Mørketiden har dårlig rykte. Med rette, ihvertfall langt på vei. Den er tung å komme gjennom. Dagen har ikke startet når de fleste av oss står opp og er slutt før vi er hjemme fra jobb. 

For oss med turnusarbeid stiller det seg litt annerledes. Vi er så heldige at vi har noen timer med dagslys selv på det aller mørkeste.

Dagslys må vi ha for å vokse og trives, - vi er som trær. Strekker oss mot lyset og må ha lys for å leve. 

Men mørket gjemmer noen skatter. Særlig når det kommer og når det går. Lyset på denne tiden er enestående, ihvertfall de få timene det er her.

Det er så kort. Forsvinner så fort. Sammen med kulde og snø gjør det månedene tunge å komme gjennom. For mange.

Lyset om vinteren har så mange fargevalører, så mye metning. Så klare og skarpe farger. Det er så verdifullt fordi det er så lite av det.  

Ut av vinduet på mitt arbeidsrom åpenbarte denne fargesymfonien seg 13 januar. Etter flere dager med mye gråvær og  mykt hvitt lys, spraket himmelen opp og viste sitt brennende fargeteater. 

Plutselig ser det slik ut. Vinter i Norge er uforutsigbare greier. 

Enebakk

Kirkebygda. Vågvannet og Ekebergdalen.  Mykt gråhvitt lys og glimt av solnedgang som speilet seg i den stille elven. Kulden er så gjennomtrengende, så drepende, - men så vakker...

Vågvannet i det svinnende lyset. 

Det ligger en stor gård et sted i Enebakk. 

Sangsvaner og tapre stokkender.

De overlever her. Tilbringer årets kaldeste og mørkeste måneder i vannet i Ekebergdalen. Ser ut som de er tilfreds med dette livet. De mates heldigvis av lokale folk, og tilreisende fotografer....

Vi besøkte dem en helg i januar. 

   

Hmm.. lurer på om denne hannen har tatt feil av årstiden. Eller så har han lyst hele året.... 

Men denne fighten handler om mat. 

Vakkert er også det flate landskapet i Sverige. Skøvde, Axvall, Vestre Gøtaland. 

Her får vinden tak. River med seg løse deler, trær og busker hvis været virkelig bestemmer seg for å vise sine krefter. 

Grafisk

 Det myke hvite vinterlyset 

Hornborgarsjøen i vinterdrakt. To mndr seinere, i mars, vrimler området av hekkende traner.

 Midt i det grå og blåsende lyset, kom ettermiddagssolen plutselig til syne, og forgylte landskapet

Kulturlandskap i dvale

 

Gå nærmere....så får man se hva kulden gjør med en vannpytt. 

Løfter man hodet fra vannflaten, ser man tegn på kuldens kunstnerhånd.

Strofe med vinden.

Den gang jeg levde, sa den døde kvinnen

da var jeg bare jeg, og ingen annen.

Nå er jeg havet, himmelen og vinden

du føler stryker deg så svalt om pannen.

Og når du kommer etter, hvisket kvinnen,

da skal jeg vente i den svimle svingen

bak havet og bak himmelen og vinden

Der skal vi være evige og ingen.

Inger Hagerup.

                                        

               

 Fra evighet til evighet. Livet vårt er en pause fra evigheten.

Kirkegården i Axvall.