3 reiser

Tre turer, et område av jorden. 

Min fascinasjon for sørøst Asia slutter ikke. En ny rundreise tok til i desember 2011. - Singapore-Malaysia/Kuala Lumpur/Langkawi-Thailand/Kao Lak. 3 ukers reise uten andre planer enn de vi skapte selv underveis. 
Vi landet på Singapore Changi etter 12 timers reise fra Frankfurt. Bare flyplassen imponerte oss, den er kåret til verdens flotteste! 
En storby av klasse, den har alt, plutt litt til. Fascinerende, ren og ryddig, vakker og storslått. Vi så ingen slumområder, muligens fordi de ikke finnes? 
Hva slags samfunnsforhold som hindrer slum og fattigdom kan man jo spekulere på, eller la være. Det kan nok hende de som faller utenfor i dette samfunnet ikke får lov å være der. Det finnes neppe noe sosialkontor, ikke noe NAV. 
Uansett var det strålende flott besøk, på 4 dager fikk vi ikke sett så mye, men det vi fikk sett var ihvertfall severdig.

Singapore 2011, fra toppen av Marina Sands

Marina Sands bay

Marina Sands er et hotell, tro det eller ei. En spektakulær arkitektonisk konstruksjon !  På toppen har de laget en kjempeterrasse, med basseng (for de som bor der), barer og resturanter, områder med tropiske planter, palmer osv. Heisen opp gikk så fort at magen ble igjen i 1 etg.... og den ble også liggende igjen på toppen da heisen tok oss ned igjen.  Utsikten er formidabel!

Elvetur, Singapore city

Julegater, Orchid road

Jul på Singapore-måten. Ikke mindre shoppinggalskap enn i vår del av verden.

Utsikt fra baren på toppen av  Singapores høyeste bygg. 

Nedoverutsikt til Marine Sands

 Den botaniske hagen i Singapore er et syn. God å gå i, flott tropisk natur på alle kanter.

Legg til bildetekst

Legg til bildetekst

Etter fire dager reiste vi videre. Tok en tidlig morgenbuss fra Hovedbusstasjonen i Singapore, i retning Kuala Lumpur.
En fin reise gjennom skiftende tropiske landskaper.

Kuala Lumpur...nok en kjempeby i Asia.  Men annerledes enn Singapore. Mindre "vestlig" hva nå det måtte bety. Bygningsmassen bar preg av flere kulturer og gammel historie.  Arabisk og vestlig, og kolonistil. At landet er muslimsk var tydelig og synlig, man så omtrent ikke kvinner som ikke var tildekket  med hijab og lange mørke sjal, kjoler og kåper. 

Det er var 35 grader og 100 % luftfuktighet. Regntid...klamt og hett. Da blir man glad for friheten vi har til å kle seg som man vil, i klær tilpasset klimaet.

Handledistriktene i de indiske og arabiske bydelene myldret av mennesker med vesker og bæreposer. Et fargesprakende og krydderduftende område med mennesker overalt. 

De er ikke mindre shoppinggale på salg i østen... Vi flyktet etter mindre enn 5 minutter.

 Disse bjørnene sto utstilt langs veier og gater sentralt i Kulala Lumpur. En verdensutstilling, med en bjørn fra hvert hjørne av 
kloden. Norge hadde også sin bjørn..

 Disse to guttene flokket seg  rundt bjørnene. "Respect for all life"...  og en eller annen voksen fotograferte dem. Jeg snek meg til noen bilder jeg også.

Norges bjørn i 35 varmegrader

Gammel velstnd og moderne finans

Elefantene har stor betydning i Asia. De er arbeidshester og 
turistmagneter.. og har sine æressymboler på ulikt vis.

Fuglepark og botanisk hage i Kuala Lumpur. Vi gikk dit, en grå dag som etterhvert ble til en av de mest heavy regværsdagene vi opplevde. Regnjakken ble ofret for å beskytte kameraet mot vannet som veltet ned. Resultat: Kunneikkeværtmerdruknet katt......
Regn i østen ligner ikke noe man noengang ser her! 
Vi løp gjennom byen uten regnklær våte til skinnet og med skoene i hånden. Vått, men varmt nok. Vel fremme på hotellet hadde de nok sett turister før, - som ikke visste hva regn var. De sto klare med store oppvarmede badehåndkler som de pakket rundt oss....omtenktsomt!
Kameraet var tørt, og klarte seg.

Høylydt krangel. Nesten som H, Frp, V og Krf...  det vel Erna vi ser midt foran her. Helt til høyre Knut Arild Hareide tror jeg. 

My ass....

Styrtregn over Kuala Lumpur. 

Tog gjennom regnskogen. Taxi fra Georgetown. Båt til Langkawi

Jeg har drømt om det hele livet. Kjempet meg gjennom utallige  grufulle norske vintre med kulde, snø og mørke...i dager, uker, måneder. Vintre som har gjort meg tynnslitt og gjennomfrossen. Et sted inne i hodet mitt har drømmen levd og overlevd alle vintrene i mitt liv. Drømmen om tropeøya. 
Vi kom dit. Omsider fikk jeg oppleve det. I desember, når vind og snø uler rundt hushjørnene hjemme. Når mørket varer nesten hele døgnet og det er så langt, langt til vår. 



Tog gjennom regnskogen, fra Kuala Lumpur til Georgetown. En togreise fjernt fra NSBs rute fra Oslo til Bergen... Den intenst grønne kraftige vegetasjonen strøk tett inntil togvinduet. Vi kunne i deler av turen knapt se himmelen, en tunnel av grønt sto helt tett innpå, mens toget suste gjennom den tette skogen, -  time etter time.
Det var ingen serveringsvogn, - ikke en svett gulostskive så langt øyet rakk. Langt mindre en kaffekopp. Det ble en sulten dag.

Bilder tatt fra togvindu, med toget i fart, med kompaktkamera...blir ikke all verden. Men sånn så det ut. Eksotisk...

Langkawi.

Nord i Malaysia. Nær Thailands sørgrense. Det indiske hav. 
Turkis vann. Kritthvite strender. Lange slanke palmer som bøyer seg utover og kaster lange skygger over den hvite sanden. Den er så hvit at man ikke engang brenner føttene når man går langsomt  barbeint langs havet. Den glitrer i rosa. 
Vannet leker med tærne, det er så turkis at man nesten kan ta på fargen.  
28 grader eller mer. Lunkent, glitrende i det gavmilde solskinnet.

SPOR. Jeg var der....selv om vannet har skyllet bort sporene så sitter de i mitt minne.

Meritus Pelangi Resort. Flottere blir det ikke.

Stranden vår

Huset vårt sto på påler og lå i kanten av en liten innsjø. På andre siden var havet.

Tidlig morgen, Meritus Pelangi. Frokost i skyggen før heten ble dominerende.

....og kveld med solnedgang på stranden vår. Et glass vin her hver kveld.

Kreativt longtail kaos på "parkeringsplassen"

Meritus Pelangistranden...

Bade må man i dette klimaet. Ellers blir det for varmt.

Dette var et vanlig syn på strendene i Malaysia. Menn og gutter med lette badeshorts, kvinner og jenter fullt tildekket, også på stranden.  Og ute i vannet. Guttebarn lekte og svømte og sprutet og ropte og skrek slik barn skal. Jentene sto forsiktig i vannkanten eller oppe på sanden og så på.  Fullt tildekket. Langermet, langbent, hender og føtter nakne, ellers alt gjemt i sorte klær. Dongeri, genser....og hodeplagg. 
Det er vanskelig å tolke dette som noe annet enn makt og kontroll over jenter og kvinner. 

Havørn...

Longtailene raser avsted her også...

Så reiste vi videre....

Overfyllt liten ferge med all bagasje stablet foran nødutgangene...
tok oss fra Langkawi til fastlandet, ved Thailands grense. Det er ikke fritt for at jeg så for meg avisoverskrifter...."Overfylt ferge beregnet på 100 personer, sank i Andamanhavet.. 300 mennesker druknet". Heldigvis gikk det ikke sånn. 
Lange køer og en smule byråkrati skulle til for å gi oss innreisetillatelse i Thailand. 
Etter noen timer kunne vi sette oss på bussen i Satun, mot målet, Khao Lak. Det ble nok en lang tur uten mat, i en buss som gjorde hva den kunne for å få oss til å hate gjallende Thailands light-pop/grand-prix-musikk! 

Før avgang fra Satun

Khao Lak

Countryside inngangsparti

Alt var nybygget her...Khao Lak var jevnet med jorden i 2004

Knøttsmå krabber gravde opp bittesmå kuler av sand...Kulene var like store som krabbene og dyrene veltet elegant sandkulene opp og ut av hulen. Det er en gåtefull matematisk nøyaktighet i mønstrene.

Longtail i mangrovene

Det var ikke noe å si på farten..

De kalte den "James *Bond-øya"

Klippelandskap i Krabiprovinsen

Legg til bildetekst

Øya...full av turister, men liten og vakker. Foran en jeg kjenner som nok ikke fant seg helt til rette som backpacker.

Floating city, Krabi

Legg til bildetekst

Legg til bildetekst

Her handlet det meste om salg til turister. Vi trodde vi var kommet til et eksotisk sted.

De mystiske templene. 

Templets aller eldste buddha-figur

Stille...

Legg til bildetekst

Julepyntet inngangsparti på Countryside 

Apene lever i mangroveskogene

Populært med bananer

Liggende Buddha med små og for oss ubegripelige "små-munker"

2 juledag 2004.  2 juledag 2011

Et nytt begrep har for alvor tatt plass også i nordmenns bevissthet. Tsunami. Vi kommer aldri til å glemme det. Dagen 26.12.2004 har plassert seg i historiebøkene, for aldri å forlate dem.

De fleste vil huske hvor de var da meldingene begynte å tikke inn. Mange vil huske at de kastet seg over TV´n med nyhetssendinger fra sørøst-Asia. Jeg, som skulle på jobb om kvelden 2 juledag 2004 skrudde på  radioen på sykepleierkontoret. Jeg hadde den på hele vakten. Det var kun sørgemusikk, bare avbrudt av nyhetsoppdateringer.  At det var jul merket vi lite til. Julens gleder forsvant i den dype katastrofen som rullet opp over skjermer og ut av radioen. Da listene med omkomne begynte å tikke inn,  leste vi dem med hjertet i halsen. Jeg så 2-3 navn jeg visste om, disse viste seg siden å være i live. Ikke alle var så heldige.

Noen mistet barn, andre ektefeller, venner, søsken.... I ettertid har det kommet beretninger fra de som var midt i kaoset og som greide seg. Det er rystende og gripende historier. Sårene etter tsunamien vil mange måtte bære med seg resten av livet. Det handlet bare om å være på feil sted til feil tid. 

2 juledag 2011. Det er få spor i landskapet, etter katastrofen 7 år tidligere. De maurflittige thaiene har bygget opp igjen det aller meste, og Khao Lak, som nærmest var jevnet med jorden, fremsto som nydelig, ryddig, eksotisk, vakkert beplantet, med flotte små bungalower ved havet. Lite som minte oss om hva som hadde skjedd der. Dog var det noen små tegn.

Et stykke unna bungalow-landsbyen, kunne vi se dette. En gammel, veltet palme med røttene opp...og under røttene et bittelite liv, en grønn plante som en dag kanskje vil bli til en ny palme. Eller en annen plante.

Sår i landskapet. Her gråter Khao Lak fortsatt over  katastrofen. Et stykke unna turistområdet.

To nye palmer vokser her i vannkanten. Jeg sto en stund ved havet  2 juledag 2011, og kjente på takknemligheten over at det ikke var meg, eller noen av mine, som lå på denne stranden morgenen 2 juledag 2004. Det kunne vært mitt (voksne) barn...hun har vært i Asia noen ganger... Hun var ikke der denne dagen. Kun tilfeldigheter avgjør om vi har eller ikke har de vi bryr oss om. 

Mange skilt har kommet opp etter ulykken. De leder folk vekk fra strandområdene og opp i landskapet. I flg. lokale folk vi snakket med, gikk vannet flere hundre meter oppover i byen. 

De vakre lyktene ble sendt i stort antall opp hot himmelen 2 juledag. Kanskje for å hedre de døde.

Alt tar slutt. Vi går videre, og tar med oss minnene om det vi har opplevd. Uten minnene ble livet vårt fattig. 

Vi hadde et døgn i Phuket før hjemreisen via innenriksfly til Singapore. Derfra bar det til et vinterlig Europa med Lufthansa. Det er en lang reise både mentalt og fysisk.

Phuket i nok en solnedgang.