Spor

Spor
Spor

fredag 10. april 2015

Syden er en tilstand

Vi reiser. Langt, gjerne eksotisk. Vi vil oppleve noe, finne noe, se livet fra et annet perspektiv. Vi vil møte fremmede kulturer, smake på eksotisk mat, leve et liv langt fra hverdagen. Langt fra gråvær, regn, kulde, snøstorm, langt fra ensomt inneliv som følge av det crazy klimaet vi har. Vi vil leve i en drømmeverden, bestående av eksotiske krydderdufter, sol som varmer helt inn til margen, lange slanke palmer som bøyer seg utover turkis vann, lune netter under gnistrende stjernehimmel. Vi vil se månesigden ligge som en smilende munn på himmelen. Vi vil dra på turer som ikke er i nærheten av å ligne søndagstur i Nordmarka. Vi vil rusle langsomt i vannkanten, uten sko, med sandalene i hånda, kjenne den varme sanden kjæle med fotsålene.


Vi vil helst ikke reise hjem igjen, - i det minste vil vi komme hjem mettet med varme, nytelse, med smaken av eksotisk mat på tungen, helt fjernt fra grandiosa og knekkebrød med Norwegia. Vi vil kjenne siste vinglasset duve i blodet, før vi tvinges til å sette på trakteren kl 06 om morgenen, med Ali kaffe som slett ikke kurerer gruff. 


Det begynte på 70 tallet. Vi pakket  ryggsekken,  tok den lille resten av studielånet, reiste med studentfly, båtloffet i Hellas, levde enkelt på brød og billig vin og gresk salat. Det kan til og med hende vi overnattet på stranden, uten annet under hodet enn badehåndkleet, - uten annet over oss en den gnistrende melkeveien på himmelhvelvingen, med millioner av stjernetåker  mot den svarte natten. 

"Scopelitis" legger til kai på Amorgos, backpackere myldrer ut med ryggsekker og sandaler. 


Drømmen. Reisen til "syden" er drømmen om et annet liv. Mange av oss har nok drømt om å reise vekk, bli værende i drømmelandet, la tåke og snø og slaps og kulde leve sitt eget liv langt unna oss. 


Hvor i all verden er SYDEN.. SYDEN er ikke et sted vi reiser til. SYDEN er en tilstand. Det er drømmen inni oss om et helt annet liv. Et liv uten grå hverdag, kalde vintre, mørketid, hverdagsbekymringer, regninger og husarbeid.  Uten iskalde mørke morgenen hvor vi hutrer gjennom ventetiden på morgenbussen, som selvsagt er forsinket. Jo mer vannrett snøen kommer, desto mer forsinket er bussen. Og på holdeplassen er det stappfullt i det lille skuret.Ingen varme skjerf og jakker er for varme i januar. 

Sesong. En tilværelse hvor livet duver langsomt og bekymringsløst avsted uten annet innhold enn deilige, varme, dovne dager.  Livet myldrer på strendene, i de trange gatene, på resturantene. Nattelivet med sine lyder og dufter og mennesker som driver videre fra et eller annet sted,  til hvor det måtte være. Mennesker vi aldri ser igjen. Mennesker som en kulisse mellom vegger og vegger. 

Utenfor sesong er det stille i paradiset. Det er ingen i dusjanleggene, ingen på stranden, på strandbaren sitter et menneske stille med et ølglass. Tidlig morgen kan du se ham, tyskeren eller engelskmannen, alene med ryggen mot morgensolen. En lett skjelving på hånden som holder ølglasset forteller om kvelden som tok slutt for noen timer siden men som fortsatt herjer i muskler og nervesystem.





Hvem er de, - de som sitter alene på strandbaren med sin beste venn, morgenpilsen. Stillheten larmer rundt disse barene i morgentimene. Man ser den avskallede malingen, de rustne rørene, man hører det drypper fra kraner med morkne pakninger. Flere lag gammel maling skaper et abstrakt kunstverk man ikke får øye på når det myldrer av badegjester, gummileker, håndkler og tomme ølglass. Når livet leves her. 

Utenom sesong står stedene frem med sin underlig stillferdige sjarm, sitt forfall, veggenes stumme vitnesbyrd om livet som har vært her. Livet som kanskje kommer tilbake når økonomien blomstrer igjen.




























Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar